Jens Stoltenberg beveger seg mot helgens landsmøte i motvind. Hvis landsmøtet skulle bevege Ap lenger bort fra sentrum der Stoltenberg hører hjemme, vil styringsproblemene bli mer alvorlige enn de er i dag, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsministerrollen hører til blant landets mest krevende. Det tok tid før Gro Harlem Brundtland mestret rollen. Til slutt gikk det så bra at hun fikk tilleggsrollen «landsmoder» slik Einar Gerhardsen i sin tid var «landsfader».

Mandag fyller Gro Harlem Brundtland 70 år. Det kan være hun skaper mer begeistring på landsmøtet enn de to etterkommerne som har prøvd seg i rollen. Thorbjørn Jagland kom aldri skikkelig i gang. Han syntes selv Gro ventet for lenge med å slippe ham til, og fra første stund var det de som tvilte på om Jagland var den rette typen til å være statsminister.

Jens Stoltenberg sto i kulissene og ventet. Så måtte Jagland overlate statsministerstolen til Stoltenberg, men han fortsatte som partileder. Stoltenberg-fløyen i partiet ga seg ikke med det. Striden om partiledervervet i Ap ble så hard at det endte med at Thorbjørn Jagland ble lagt inn på sykehus.

Det er ingen som i dag truer Jens Stoltenberg som partileder. Og alt tyder på at Jens Stoltenberg vil fortsette som statsminister også etter valget i høst, nær sagt uansett hvordan det går. Jens Stoltenbergs popularitet er det ikke noe å si på. Men han imponerer ikke i statsministerrollen. Det er langt igjen før han kan oppnå en slik posisjon Gro Harlem Brundtland oppnådde.

Gro Harlem Brundtland ble kritisert for at hun bidro til å avideologisere partiet og at hun manglet et tydelig politisk program. Hun ble administrerende direktør for Norge, men du verden som hun administrerte. Gro hadde styringen. Her var det ikke mye slinger i valsen.

Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg er blitt møtt med mye av den samme kritikken. De er administratorer mer enn ideologer. De harmoniserer, snekrer kompromisser, snakker seg igjennom vanskelige saker, finner løsninger fem på tolv som alle kan leve med og driver videre.

Kjell Magne Bondevik måtte administrere mye mer høyrepolitikk enn han likte, fordi Høyre var det største partiet. Sentumpolitikeren Jens Stoltenberg har måttet legge kursen mer mot venstre for å blidgjøre LO, venstrefløyen i eget parti og SV.

Dette har gått over all forventning innen utenrikspolitikken der en regnet med at problemene ville bli størst. Her har Jonas Gahr Støre full kontroll. De har funnet levelige kompromisser i klimapolitikken blant annet ved å skyve de vanskeligste sakene foran seg. SV og Sp har svelget kameler som ikke har vært til å unngå.

Det er på næringslivetsområdet regjeringen har gått på trynet. Odd Eriksen forsøkte et år å forklare hva den nye aktive eierskapspolitikken skulle bety i praksis. Så kastet han kortene. Ringreven Bjarne Håkon Hanssen ble satt inn for å skaffe fram noen resultater. Hans store prosjekt ble å gå i kompaniskap med Kjell Inge Røkke. Nå forsøker Sylvia Brustad å rydde opp i alle problemene det har skapt.

Tungvekterne i eget parti, Tormod Hermansen, Stein Lier-Hanssen og Finn Kristensen sier nå rett ut at regjeringen surrer i næringslivspolitikken. Det kan ikke fortsette slik. Og fra LO kommer kravet om at regjeringen må avblåse striden med Kjell Inge Røkke før det går ut over arbeidsplassene. Tidligere statsråd Grete Faremo mener rotet rundt regjeringen og Kjell Inge Røkke er såpass alvorlig at det kan føre til at Ap taper valget til høsten.

Når regjeringen mestrer næringslivspolitikken så dårlig, har det sammenheng med at Jens Stoltenberg på dette området presses til å føre en politikk han ikke har tro på.

Stoltenberg hyllet Røkke som industribygger på Aker-dagene for vel to uker siden. Han så ikke noen grunn til å bry seg med at det hadde foregått noen selskapstransaksjoner innad i Aker-systemet. Nettopp. Det var ikke meningen at staten skulle blande seg inn i slikt.

Så eksploderer saken og den blir en politisk bombe. Da må regjeringen viste handlekraft, slik de ble tvunget i striden om opsjonene i Hydro. Det endte med at styreleder Jan Reinaas fikk sparken over telefonen en lørdagskveld. I næringslivet ble regjeringens handlemåte dømt nord og ned.

Det samme er i ferd med å skje i saken med Røkke uansett hva som til slutt blir utfallet.

I sommer ble Jens Stoltenberg kritisert, blant annet av Thorbjørn Jagland, for at regjeringens politikk er blitt for utydelig. Stoltenberg ble utfordret til å komme mer på banene og på et tidligere tidspunkt i vanskelige saker.

Om Jens Stoltenberg har lyttet til disse rådene, er ikke godt å si. Men det siste året har han vært raskere på ballen enn de første årene han ledet de rødgrønne i regjering. Dette har styrket Stoltenbergs posisjon som statsminister. Det er Ap som er det ledende partiet, og SV og Sp kan ikke forvente å få gjennomslag i saker der de representerer et syn som har minimal oppslutning både i Ap og i Stortinget for øvrig.

Men en ting er å bli beskyldt for å være for svak i forhold til SV og Sp. Langt verre er beskyldningene om at Stoltenberg logrer for Kjell Inge Røkke.

I denne saken har Sylvia Brustad og Jens Stoltenberg vist stor verbal styrke. Men det kan ende opp med at de demonstrerer faktisk maktesløshet.

Jens Stoltenberg beveger seg mot helgens landsmøte i motvind – to meningsmålinger gir tydelig tilbakegang og striden med Røkke er ikke løst. Den politiske uenigheten finner de nok ut av på landsmøtet. Jens Stoltenberg må bare sikre seg at Ap ikke blir ført i en annen retning enn det han vil. Stoltenberg vil mot sentrum. Aller minst vil han mer av denslags næringslivspolitikk som venstresiden vil ha mer av. Det skaper bare problemer.